Barn og religionsfrihet

Alle innbyggere i Norge skal ha religionsfrihet, men hvordan står det til med barns frihet på det religiøse området?

Som ateist har jeg likt jeg tanken på at barn kunne vokse opp i et livssynsnøytralt miljø, for så å ta et selvstendig valg i tenårene en gang. Ved nærmere ettertanke skjønner jeg jo at dette verken er mulig eller ønskelig. Sjølsagt må foreldre formidle holdninger og veilede sine barn så godt de kan i verdispørsmål. For meg er det også sjølsagt å gi ærlige svar når barn spør hva jeg tror på. Og jeg har forstått at mitt gudløse livssyn er et livssyn på linje med andre, og slett ikke nøytralt.

Hvis foreldre virkelig tror at onani og popmusikk fører lukt i fortapelsen, må de ha lov til å advare sine barn, uansett hvor dumt dette framstår for andre. Grensen går ved voldsbruk og direkte omsorgssvikt, her setter loven grenser for hva som kan utøves i religionens navn. Psykisk vold mot barn er heller ikke tillatt. Jeg har nylig lest Levi Fragells bok om oppveksten i pinse-bevegelsen, og er enig i hans bekymring over barn hva barn blir utsatt for på vekkelsesmøter. Han beskriver f.eks. barn som blir "slått til jorden" av predikantens tale; her kan det stilles spørsmål om ikke Barnelovens bestemmelser om skade på psykisk helse kan benyttes.

Barn har altså ikke mer religiøs frihet enn foreldrene gir dem, og slik må det faktisk være.

Krisesenter før og nå

I 1978 var jeg med på å starte Krisetelefonen i Trondheim, som senere ble krisesenter. Vi hadde noe kommunal støtte, men i hovedsak ble det drevet på frivillig basis. Det var viktig for oss den gangen at vi var medmennesker og en institusjon.

I dag hørte jeg på Dagsrevyen 21 at ofre for menneskehandel ble nektet adgang til krisesenteret i indre Østfold fordi de er for dyre/ressurskrevende klienter. Krisesentrene er tydeligvis blitt kommunale instusjoner som fungerer som andre kommunale institusjoner. Må vi starte arbeidet på nytt, og opprette tilbud til dem som faller utenfor?

Kan du en god vits om hetetokter?

Ikke det nei.

Overgangsalder er tofupill, glidekrem med østrogen og tena lady. På nettet forteller alvorlige doktormenn at humørsvingninger og depresjoner er helt normalt i denne vanskelige fasen. Dette er ingenting å spøke med!

Av og til til når jeg sitter og snakker med intetanende mennesker blir jeg plutselig sprutrød og svetten siler. Ungdom (dvs under 50:-) ) skjønner ikke alltid hva som skjer, og sender meg undrende blikk. Da hadde det vært greit med en passende fleip. Men tanken virker nærmest uanstendig.

Kvinner snakker uten problemer om kroppslige plager rundt svangerskap og fødsel; historier om sure oppstøt, hemorroider og vondt i stingene deles villig. Men plager rundt overgangsalder er det forbløffende stille om. Hvorfor er det slik?

Senk skuldrene!

I fedme-debatten er det flere som argumenterer med at overvektige belaster helse-budsjettet unødig. Feite folk er ikke bare ekle, late og udisiplinerte, de er også en belastning på fellesskapet.

Sjølsagt kan man sortere sykdom og skade etter hvor selvforskyldte de er. Hvis vi skal diskutere livsførsel som belaster helsebudsjettene ville jeg startet med alkoholbruk og røyking. Alkoholbruk fører ikke bare til skrumplever og andre alvorlige problemer. Økonomisk er det kanskje like belastende at folk gjør utrolig mye dumt i fylla som gjør at de må lappes sammen etterpå. Bakrus gir fravær på jobben. At røyking gir helseskader er ingen i tvil om lenger, og det er i ferd med å bli like sosial uakseptabelt som fedme. Skilsmisse gir dårligere helse, fy til deg som tar initiativ til slikt. Fysisk inaktivitet er en helserisiko, også om den ikke fører til fedme. Ikke alle spiser fem om dagen, heller ikke blant slanke. Så kan vi se på skader som skyldes bedriftsfotball, uvettig bilkjøring, alpin-idrett eller ufornuftige sko.

Slik kan vi fortsette, og til slutt er det svært få verdige trengende igjen i helsevesenet.

Ingen av oss er perfekte. Du skulle ha lest og ment noe om Knausgård eller hva som måtte være den siste snakkisen i vennekretsen. Du skulle ha laget flere middager fra grunnen av. Fikk du med deg Miro-utstillingen på Høvikodden? Du kan alltid yte litt ekstra på jobben, ta et ekstra kurs og søke om forfremmelse. Du bør uttrykke din kunstneriske side gjennom å male, spille et instrument eller drive med perlearbeider. At huset er ryddig og støvfritt er en selvfølge, men burde du ikke overraske med kakao og boller litt oftere? (Bytt eventuelt ut med smoothie og aspargesstenger med urtedip.) Har du barn burde du burde gått på babysvømming, fulgt opp leksene bedre og engasjert deg i FAU eller håndballgruppa. Du leser sjølsagt aviser, hører nyheter og har velbegrunnede meninger om den økonomiske politikken i Norge og den politiske situasjonen i Iran. Du får et personlig og særpreget interiør hvis du tråler loppemarkeder og kombinerer nytt med gammelt. Og selvfølgelig burde du trene oftere.

Poenget er at det er ingen spesiell grunn til at akkurat fedme skal være så skambelagt. Kropp og vekt står i en særstilling blant alle disse områdene hvor du kan lykkes eller mislykkes. Røyking er det eneste som kanske kommer opp på samme nivå. Det er viktig for helse og trivsel å glede seg over det en klarer og ikke bekymre seg for mye over det en ikke klarer. Så senk skuldrene!

Om matematikk og fedme

Hvor god du er i matematikk bestemmes (antagelig) litt av arveanlegg, litt av oppvekstmiljø, og mest av egen innnsats. Slik er det med mange ferdigheter.

Hvor feit/slank du er bestemmes (antagelig) litt av arveanlegg, litt av oppvekstmiljø, og mest av egen innnsats.

Den store forskjellen er at det er fullstendig sosialt akseptabelt å være svak i matematikk. I noen miljøer kan det faktisk være kult, morsomt eller søtt. Å være tjukk er definitivt verken kult eller søtt.

Overvekt er verken behagelig, praktisk eller sunt. Den sosiale skammen som følger med er en ekstrabelastning som burde være unødvendig.

Knausgård

Jeg burde mene noe om Knausgård. Ikke om de litterære kvalitetene, men det moralske problemet ved å skrive om virkelige personer. Jeg har nylig lest bind 5, og også hørt eks-kone Tonjes radiodokumentar. Det er ikke vanskelig å forstå hennes følelse av å bli utlevert.

Det er andre som får kritikk i dise dager. Gaute Heivoll skriver om en pyroman, og beskriver vedkommendes følelsesliv. Boka får god kritikk og Bragepris. Åsne Seierstad har møtt mye kritikk for sin omtale av bokhandleren og hans kone. Begge disse forfatterne kritiseres for å tillegge personer tanker og følelser uten å kunne belegge det. Knausgård gjør aldri dette; han skriver svært tydelig ut fra sin personlige synsvinkel.

Forlaget har et ansvar her, og det er rimelig at personer som blir omtalt i en bok får mulighet til å lese manus før den kommer ut. Det er lett å forstå Tonje Aurlands frustrasjon over å måtte stå i kø i bokhandelen for å kjøpe bind 2.

Likevel mener jeg altså at bokprosjektet Min kamp ligger innenfor det akseptable. Og jeg ser fram til bind 6.

Hold motet oppe søstre

I min tid i Brød og Roser ble allmøtene alltid avsluttet med allsang. "Vi är många" var vanlig i den entusiastiske startfasen, "Hold motet oppe søstre" overtok ettersom medlemstallet og innsatsviljen dalte.

Regjeringens kvinnepanel har lagt fram sin rapport, 35 år etter FN kvinneår. Rapporten ble møtt med oppmerksomhet og reaksjoner. Det er hyggelig å registrere; en periode ble alle forsøk på å snakke om likestilling mottatt med et langtrukkent gjesp. Mindre hyggelig er det at flere i panelet er utsatt for alvorlige trusler fordi de stikker hodet fram. Shabane Rehman nevte ikke navn, men det er vel ingen tvil om at kvinner med minoritetsbakgrunn er mer utsatt enn andre.

Sakene Kvinnepanelet er opptatt av er i hovedsak de samme som for 35 år siden. Det er nødvendig for kvinners frihet og sjølstendighet å være økonomisk uavhengige. Kampen mot ufrivillig deltid er viktig, likeså kampen for en anstendig kvinnelønn. Den andre store saken er trakassering og vold mot kvinner, både ute og hjemme. Det er et godt grep å behandle tvangsekteskap som familievold.

Det er mulig at det går sakte framover. Når jeg tenker tilbake til 70-tallet er det organisasjons-formen og møtekulturen som framstår som annerledes; basisgruppemøte en gang i uka, flat organisasjonsstruktur og allsang på møtene. Sakene er mistenkelig like. Vi får bare fortsette å synge "På veg" med Hoola Bandoola band:

Hold motet oppe søstre,
om tvilen står på lur.
Vi kommer dit vi ønsker
dersom ingen av oss snur.
Om kneikene blir lange
tar vi hverandre med.
For hovedsaken er tross alt:
Vi skal til samme sted

Arveoppgjør

Jeg representerer sønnen min i to pågående arveoppgjør. Det er en advokat som utfører det praktiske, men det dukker opp brev i ny og ne med dokumenter som skal underskrives. Det er sjokkerende å oppdage hvor vanskelig det er å forstå det som foregår. Brevene er fulle av ord som opsjonsobjekter, proklama, hjemmelserklæringer og overskjøting. Av og til har jeg en ekkel følelse av at jeg ikke helt forstår hva jeg skriver under på.

Det er sjølsagt andre situasjoner i livet hvor jeg er avhengig av eksperter, f.eks. ved alvorlig sykdom. Men da føler jeg tross alt at jeg har en viss oversikt, jeg blir ikke satt ut om legen snakker om hjerte, lunger og blodomløp. Jeg hadde følt meg temmelig hjelpeløs hvis jeg forsto ord som hormoner, skjelett og muskler like dårlig som sikringsobligasjoner og blancoskjøte.

Jeg har tolv år med almenutdanning. Hvorfor lærte vi ingenting om rettsregler på skolen? Vi lærte noe om domstolene, men ingenting om lovene det dømmes etter. Gjør de det i dag?

Apropos gårsdagens hjertesukk

Studentene i Bergen aksjonerer. De er tydeligvis ikke fornøyde med tavle og kritt.

Teknologi og sårbarhet

Jeg hadde ingen god dag på jobben i går. Småforkjøla og lite stemme; det er nå så. Jeg hadde et klasserom med smart-board, en notebook-fil med halvferdige figurer, og klare planer for hvordan jeg skulle tegne resten og forklare samtidig. Dette er en form jeg liker godt, så det så jeg fram til.

Da jeg skulle starte opp nektet PC-en i klasserommet å logge meg på. Dette har jeg opplevd før; det pleier å lykkes med litt tålmodighet. Derfor tok det litt tid før jeg forsto at noen hadde rappet nettkabelen (#@!). Den raskeste løsningen var å gå tilbake på kontoret og hente en bærbar PC. Jeg husket til og med å ta med notebook-fila på en minnepinne. Da jeg omsider skulle starte opp lot ikke fila seg åpne. Antagelig hadde jeg nappet ut minnepinnen uten å stoppe stasjonen forsvarlig først, men det pleier alltid å gå bra. Problemet lot seg løse ved å sette opp en VPN-kobling til serveren og hente fila derfra. Men ting tar tid, og det hadde gått nesten 25 minutter før jeg var klar til å starte med det jeg egentlig hadde planlagt. Dermed rakk jeg ikke å gå gjennom på langt nær alt jeg hadde tenkt. Vi hadde øvingstime umiddelbart etterpå, og oppgavesettet jeg hade laget passet derfor ikke så godt som det skulle. Det blir heller ikke det samme å tegne med PC og mus, som med smartboard-pennene.

Jeg har stor sans for både smart-board og Fronter, og PC i klasserommet er helt uvurderlig når jeg snakker om nettverk. Men tavle og kritt har en stor fordel; det virker alltid!

Gårsdagens frustrasjoner er snart glemt, men jeg gjør meg jo noen alvorlige tanker om teknologi og sårbarhet i samfunnet generelt. I dag sitter jeg hjemme og venter på en reddende engel som skal komme og reparare vaskemaskina mi. Og jeg skal ikke et øyeblikk lengte tilbake til den tida da kvinnene vasket klær i bekken!

Enhetsskolen

I Norge er hovedtanken at alle skal gå i den samme skolen; fysisk funksjonshemmede, idrettstalenter, psykisk funksjonshemmede, og spesielt begavede barn. Når en elev trenger spesiell oppfølging skal ressursene settes inn i skolen der barnet går, ikke ved at barnet tas ut.

Nå ser det ut til at politikerne vurdere å gjøre unntak fra dette prinsippet. Ikke for døve som gjerne vil utvikle sitt eget språk, tungt multihandicappede som får lite kontakt med medelever eller elever med spesielle talenter. Neida, dette gjelder helt vanlige elever som ikke er så gode i norsk.

Debatten om bussing av skolebarn i Oslo har blusset opp igjen. Folk bekymrer seg for at det er for få hvite (unnskyld "etnisk norske") barn på enkelte skoler. Dette må bety at elever som ikke har norsk som morsmål anses som et problem, og at det er viktig å ikke få for stor konsentrasjon av problemer på enkelte skoler.

Det er viktig at elever og foreldre føler tilhørighet til skolen. De fleste har sterke meninger om skolevalg, og de fleste ønsker å gå på skole i nærmiljøet. Hvorfor skulle de ikke få lov til det? Elever er ikke stykk-gods som kan transporteres rundt og plasseres der det passer seg for å oppnå en passende fordeling av ulike grupper.

Det har mange fordeler å gå på skole i nærmiljøet. Det er lettere både for foreldre og elever å engasjere seg i aktiviteter etter skoletid. Det er lettere å få venner når en enkelt kan treffes utenom skoletid. Det er også lettere for foreldre å få kontakt når alle bor i nabolaget. Alt dette bidrar til en bedre skolegang for elevene. En god skole er i seg sjøl integrerende, fordi det danner grunnlaget for videre skolegang og jobb.

Takk til byråd Torger Ødegaard og byrådsleder Stian Berger Røsland som nekter å oppfatte elever som et problem, uansett bakgunn.

Generasjon sex

Jeg ryddet i bokhyllene på stua en dag, og besluttet at feminist-bøkene skulle forvises til en kasse i kjelleren. Jeg fylte raskt en stor kasse, og det slo meg at alle disse er utgitt og kjøpt i løpet av ganske få år. Jeg har minst kjøpt en 15-20 feministiske bøker pr år i en periode, da er skjønnlitteratur ikke medregnet. Det hadde ikke vært lett å fylle hylla i samme tempo i dag!

Nå kom det faktisk en god bok for et par uker siden; "Generasjon sex" av Hannah Helseth. Den er velskrevet, og har allerede vakt debatt. Helseth stiller et interessant spørsmål i innledningen: hva er det som får unge jenter, og noen gutter, til å legge ut bilder av seg selv, halvnakne, på nettsteder som deiligst.no? Gutter delte ut poeng til jenter etter utseende i min ungdom også, men det var da ikke noe vi etterspurte, snarere tvert i mot.

Boka beskriver hvor trange rammer det er for jenters oppførsel og uttrykk. Det er viktigere enn noensinne å framstå som sexy, dvs seksuelt tilgjengelig. Men sjølsagt ikke alt for tilgjengelig, da er du billig og horete. Helsth påpeker også at jentene utsetter seg for ubehageligheter og overgrep; provoserende kanskje, men utvilsomt riktig.

Det er også interessant at boka diskuterer hvordan jenter fra arbeiderklassen og middelklassen reagerer ulikt på dette forventningspresset. Feminismen har vanligvis fokusert på at kvinner er like, og middelklassekvinner har vært likere enn andre. Det er derfor sunt og nødvendig å etterlyse en rausere feministisk bevegelse.

Hvert kapittel innledes med personlige erfaringer. Dette fungerer godt; det er aldri noen tvil om når det er Hannahs personlige erfaringer som presenteres, og når det er forsker Helseths betraktniger. Spesielt sterkt synes jeg det blir i voldtekts-kapittelet, fordi det beskriver en hendelse som vi har så lett for å bortforklare og unnskylde.

"Generasjon sex" skal få stå i bokhylla. Og det er god plass ved siden av, som jeg gjerne fyller med flere bøker i samme gate!


PS Jeg forstår fortsatt ikke hvorfor deiligst.no eksisterer.

Eld han tarv

Eld han tarv

som inn er komen

og om kne kulsar.

Til mat og klede

den mann hev trong

som hev i fjell fari.

Dette kan vi lese i Håvamål; mer rotnorsk og kulturelt blir det vel ikke. Tida er inne til å slå et slag for gjestfrihet som tradisjonell norsk verdi.

Bakgrunnen er kronikken Drøm fra Disneyland, der Kent Andresen og Christian Tybring Gjedde advarer mot å erstatte norsk kultur med flerkultur. Kronikken framstiller det som om dette er en sak AP fremmer som forslag i regjeringen eller Stortinget. Dette er sjølsagt tull; det flerkulturelle samfunnet er her allerede.

Jeg bor på Furuset (egentlig Haugen for de lokalkjente). Her er det ingen som letter på et øyelokk om de ser en sikh i turban, en kvinne med shalwar kamiz eller ei jente med abaya. Nå burde jeg antagelig fortelle hvor spennende og kulturelt berikende det er å bo her. Men til hverdags er det ikke spesielt berikende, det er - ja, hverdagslig rett og slett. Men av og til, en sommerdag år det strømmer orientalsk musikk ut av åpne vinduer, eller når jeg møter en gruppe høyreiste afrikanske kvinner i flotte drakter, kan jeg kjenne at dette er et fint sted å bo.

Det vil fortsette å komme mennesker fra andre deler av verden og bo sette seg i Norge. De kommer av gode grunner alle sammen. De kommer fordi de er på flukt, fordi de skal stifte familie eller fordi de gjenforenes med den familien de har. Disse menneskene vil vi fortsette å ta imot, både fordi det er moralsk riktig, og fordi vi er bundet av internasjonale avtaler. Og så har vi sjølsagt alle polakker og andre som kommer fordi vi trenger deres arbeidskraft.

Innvandringen fører til at det kommer mennesker til Norge med andre holdninger, vaner og verdier enn de som har vært enerådene her. Dette tvinger oss til å tenke gjennom hva som er fundamentale verdier vi ikke vil gi slipp på, og hva som er vaner og preferanser som det er helt i orden å ha ulike syn på. Vi må få et mer aktivt forhold til religionsfrihet og ytringsfrihet, og vurdere om det finnes grenser for hva vi aksepterer innenfor denne friheten.

Norsk kultur vil komme styrket ut av denne prosessen!

Tanker ved skolestart

Jeg har vokst opp med lite penger, og vet godt hvordan det er å stå igjen når vennene drar på kino, i svømmehallen eller på klassetur. Det største problemet er ikke å ikke få være med, men at det er flaut. Fattige barn blir derfor mestere i å finne på andre unnskyldninger for å beskytte seg sjøl og familien mot denne skammen.

85 000 barn vokser opp i fattige familier i følge FAFO. Dette problemet krever politiske løsninger; det er ikke så mye vi kan gjøre som enkeltpersoner. Det vi derimot kan gjøre er å dempe virkningene av fattigdommen for barn i nærmiljøet.

Vi skal stå knallhardt på at alle aktiviteter i regi av skolen skal være gratis. Vi kan diskutere nivået på bursdagsgaver med andre foreldre, og holde det på et rimelig nivå. Vi kan ta initiativ til aktiviteter som inkluderende og gratis; dra f.eks.på tur i nærmiljøet.

En av de vonde kommentarene som sitter igjen fra oppveksten er en voksen dame som framholdt hvor tapper jeg var som gikk i hjemmesydde og lappede klær uten å klage. Derfor spurte jeg sønnen min om det var helt sikkert at han ikke ble ertet for lapper på buksa. "Er du gal?" spurte han; "hvorfor skulle noen erte for det?" Så, kanskje verden har gått litt framover på dette punktet.

Jeg er ikke feminist, men ....

Det har ikke vært populært å erklære seg som feminist på flere tiår. Nå mener forfatterne av boka "Reclaiming the F word" å se en ny feministiskt bølge under utvikling. Unge feminister er opptatt av mye av det samme som i 70-åra.

Kvinner blir fortsatt voldtatt, banket opp og i noen tilfeller drept av partnere og eks-partnere. Angsten for vold begrenser også kvinners bevegelsesfrihet i det offentlige rom.

Kvinner har fortsatt ikke oppnådd likelønn, like avansementsmuligheter i arbeidslivet, eller likestilling på hjemmefronten.

Skjønnhetstyranniet er antagelig verre enn tidligere. Slankekurer, mote og sminke er ikke lenger tilstrekkelig; nåler og kniver er kommet inn i tillegg.

Populærkulturen overøser oss med kjønns-stereotype forestillinger; reklame, sangtekster, TV-programmer osv gir et bilde av kvinner og menn som er langt mer konservativt enn virkeligheten.

Så damer, det er på tide å ta f-ordet tilbake!