Barn og religionsfrihet

Alle innbyggere i Norge skal ha religionsfrihet, men hvordan står det til med barns frihet på det religiøse området?

Som ateist har jeg likt jeg tanken på at barn kunne vokse opp i et livssynsnøytralt miljø, for så å ta et selvstendig valg i tenårene en gang. Ved nærmere ettertanke skjønner jeg jo at dette verken er mulig eller ønskelig. Sjølsagt må foreldre formidle holdninger og veilede sine barn så godt de kan i verdispørsmål. For meg er det også sjølsagt å gi ærlige svar når barn spør hva jeg tror på. Og jeg har forstått at mitt gudløse livssyn er et livssyn på linje med andre, og slett ikke nøytralt.

Hvis foreldre virkelig tror at onani og popmusikk fører lukt i fortapelsen, må de ha lov til å advare sine barn, uansett hvor dumt dette framstår for andre. Grensen går ved voldsbruk og direkte omsorgssvikt, her setter loven grenser for hva som kan utøves i religionens navn. Psykisk vold mot barn er heller ikke tillatt. Jeg har nylig lest Levi Fragells bok om oppveksten i pinse-bevegelsen, og er enig i hans bekymring over barn hva barn blir utsatt for på vekkelsesmøter. Han beskriver f.eks. barn som blir "slått til jorden" av predikantens tale; her kan det stilles spørsmål om ikke Barnelovens bestemmelser om skade på psykisk helse kan benyttes.

Barn har altså ikke mer religiøs frihet enn foreldrene gir dem, og slik må det faktisk være.