I 1978 var jeg med på å starte Krisetelefonen i Trondheim, som senere ble krisesenter. Vi hadde noe kommunal støtte, men i hovedsak ble det drevet på frivillig basis. Det var viktig for oss den gangen at vi var medmennesker og en institusjon.
I dag hørte jeg på Dagsrevyen 21 at ofre for menneskehandel ble nektet adgang til krisesenteret i indre Østfold fordi de er for dyre/ressurskrevende klienter. Krisesentrene er tydeligvis blitt kommunale instusjoner som fungerer som andre kommunale institusjoner. Må vi starte arbeidet på nytt, og opprette tilbud til dem som faller utenfor?
Ja Hilde, noen ganger tenker jeg også at verden har stått stille. Det vi "kjempet" for på 70 tallet er de samme slagene man tar i dag. Noen kriger vinner man aldri. Det er kontinuerlige prosesser der man kan undres om det er ett skritt fram og to tilbake.
SvarSlett