Vi har alltid dyrket vinneren, spesielt innen idretten, men også i andre sammenhenger. Derimot har det skjedd en forandring i hvordan vi behandler taperen.
Første gang jeg reagerte var da jeg så et TV-program med Dansken og Fingern. De hadde en konkurranse, og etterpå dro taperen ned buksa og ble pisket av vinneren. Det er kanskje harmløst, men jeg kan ikke begripe at det er underholdende å se noen påføre andre smerte.
Tåpelig TV-underholdning kan en heldigvis slå av. Annerledes er det med det som skjer i skolen. Sønnen min forteller om "ass-ing" etter fotballkamp. Taper-laget står med ryggen til, stikker rompa ut, og vinnerlaget kan skyte ballen på dem. Dette skjer (med lærerens velsignelse) på en skole med høy profil på arbeid mot mobbing. "Hensyn og respekt for alle" er overskriften på skolereglene; de henger i alle klasserom.
Etter min oppfatning er god sportsånd at vinneren takker taperen for en god kamp. Det er en holdning ledere på alle plan burde formidle til ungdom.
onsdag 13. juni 2012
tirsdag 26. juli 2011
Stans dem med ånd
Jeg har ikke klart å skrive noe de siste dagene. Det har vært for vanskelig å finne ord som er sterke og tydelige nok til å uttrykke fortvilelsen, sinnet og sorgen vi føler.
Men nå kommer hverdagen tilbake, i hvert fall for oss som ikke er direkte berørt. Da må vi finne tilbake til ordene. Mange har oppfordret til økt oppslutning om demokratiet, gjennom valgdeltagelse, medlemskap i et parti og åpen debatt. Ekstreme synspunkter må møtes med motforestillinger. Riktignok er det begrenset hvor ekstreme synspunkter det er mulig å argumentere mot; Breivik hadde neppe latt seg overbevise. Men vi kan forsøke å unngå at synspunktene han representerer får gode vekstvilkår.
Innholdet i den politiske diskusjonen er en ting, språkbruken er en annen. Spesielt på nettet kan tonen i blant være ekstremt aggressiv og stygg. Dette gjelder ikke bare politisk debatt, på youtube brukes kommentarer som"go kill yourself" og "give her a headshot" for å markere at en video er dårlig. Vi kan alle prøve å ta et ansvar for at språket som brukes uttrykker respekt for andre mennesker, enten diskusjonen foregår rundt lunsjbordet, i media eller på nettet.
Tekster av Nordahl Grieg er blitt sitert, lest og sunget de siste dagene. Overskriften låner også en strofe derfra for å understreke at reaksjonen på terror ikke må være overvåkning og kontroll, men åpenhet og demokrati.
Men nå kommer hverdagen tilbake, i hvert fall for oss som ikke er direkte berørt. Da må vi finne tilbake til ordene. Mange har oppfordret til økt oppslutning om demokratiet, gjennom valgdeltagelse, medlemskap i et parti og åpen debatt. Ekstreme synspunkter må møtes med motforestillinger. Riktignok er det begrenset hvor ekstreme synspunkter det er mulig å argumentere mot; Breivik hadde neppe latt seg overbevise. Men vi kan forsøke å unngå at synspunktene han representerer får gode vekstvilkår.
Innholdet i den politiske diskusjonen er en ting, språkbruken er en annen. Spesielt på nettet kan tonen i blant være ekstremt aggressiv og stygg. Dette gjelder ikke bare politisk debatt, på youtube brukes kommentarer som"go kill yourself" og "give her a headshot" for å markere at en video er dårlig. Vi kan alle prøve å ta et ansvar for at språket som brukes uttrykker respekt for andre mennesker, enten diskusjonen foregår rundt lunsjbordet, i media eller på nettet.
Tekster av Nordahl Grieg er blitt sitert, lest og sunget de siste dagene. Overskriften låner også en strofe derfra for å understreke at reaksjonen på terror ikke må være overvåkning og kontroll, men åpenhet og demokrati.
tirsdag 29. mars 2011
Fra taperfabrikken
Det har vært store oppslag om resultater i lesing 5.trinn på en del Oslo-skoler de siste dagene. Enkelte skoler med dårlige resultater blir av forsker Peder Haug kalt taperfabrikker. (Se f.eks. artikkel i Dagsavisen.)
Oslo totalt sett har de beste resultatene i landet. Elevenes leseferdighet varierer i Oslo, som andre steder. Vi vet noe om hva som fører til gode skoleresultater, rent statistisk. Foreldre med høy utdanning, god inntekt, norsk som morsmål, samt at eleven bor sammen med begge foreldre, er faktorer som virker i positiv retning. Fordi bosettingsmønsteret er som det er, samles ganske mange dårlige lesere på en håndfull skoler i Groruddalen. Er dette et problem? Ville disse elevene fått bedre resultater ved å gå på en annen skole? Med alle de data en har fra nasjonale prøver burde det være mulig å undersøke dette, men jeg har aldri sett undersøkelser på det.
Det mest problematiske her er bruken av taper-begrepet. 25% på landsbasis er lesere på laveste nivå i femte klasse. Er 25% av norges befolkning tapere? Ikke alle har ønske om eller evner for lang teoretisk utdanning. Landet trenger dyktige arbeidsfolk innen transport, varehandel, rengjøring, ulike håndverk, helse og omsorg. Samfunnet har et stort problem hvis vi ikke legger til rette for ungdom som vil inn i disse yrkene. Det som kan skape tapere er den ensidige fokuseringen på teorifag.
Sønnen min går på taperfabrikk nr 1; den skolen som har aller flest dårlige lesere på femte trinn. Jeg oppfatter dette som en skole med fornuftig ledelse, gode lærere og mange flotte elever. Foreldregruppa inneholder få med lang utdanning, og mange med andre morsmål enn norsk. Sjølsagt mener jeg også at det er viktig å kunne lese godt. Skolen jobber også aktivt med leseferdigheter, og med tidlig innsats for å fange opp de som har problemer. Men skolen skal være for alle, ikke bare de mest teori-sterke. Det er bare slik vi unngår å produsere tapere.
Oslo totalt sett har de beste resultatene i landet. Elevenes leseferdighet varierer i Oslo, som andre steder. Vi vet noe om hva som fører til gode skoleresultater, rent statistisk. Foreldre med høy utdanning, god inntekt, norsk som morsmål, samt at eleven bor sammen med begge foreldre, er faktorer som virker i positiv retning. Fordi bosettingsmønsteret er som det er, samles ganske mange dårlige lesere på en håndfull skoler i Groruddalen. Er dette et problem? Ville disse elevene fått bedre resultater ved å gå på en annen skole? Med alle de data en har fra nasjonale prøver burde det være mulig å undersøke dette, men jeg har aldri sett undersøkelser på det.
Det mest problematiske her er bruken av taper-begrepet. 25% på landsbasis er lesere på laveste nivå i femte klasse. Er 25% av norges befolkning tapere? Ikke alle har ønske om eller evner for lang teoretisk utdanning. Landet trenger dyktige arbeidsfolk innen transport, varehandel, rengjøring, ulike håndverk, helse og omsorg. Samfunnet har et stort problem hvis vi ikke legger til rette for ungdom som vil inn i disse yrkene. Det som kan skape tapere er den ensidige fokuseringen på teorifag.
Sønnen min går på taperfabrikk nr 1; den skolen som har aller flest dårlige lesere på femte trinn. Jeg oppfatter dette som en skole med fornuftig ledelse, gode lærere og mange flotte elever. Foreldregruppa inneholder få med lang utdanning, og mange med andre morsmål enn norsk. Sjølsagt mener jeg også at det er viktig å kunne lese godt. Skolen jobber også aktivt med leseferdigheter, og med tidlig innsats for å fange opp de som har problemer. Men skolen skal være for alle, ikke bare de mest teori-sterke. Det er bare slik vi unngår å produsere tapere.
mandag 21. mars 2011
Awanthika
Jeg har mottatt den årlige oppdateringen om Plans arbeid på Sri Lanka. Det er nøkternt i formen, og jeg setter pris på at de ikke bruker for mye penger på å produsere glansede brosjyrer. Prosjektene virker gode og fornuftige; drikkevann, helsestasjoner, skole og transport.
I tillegg til dette mottar jeg bilder og litt informasjon om fadderbarnet vårt. Awanthika er så langt jeg kan bedømme ei vanlig 14 år gammel jente i en vanlig familie. Jeg får vite at hun går på skole og er frisk. Tidligere har det også stått litt om hvilke fag hun liker på skolen, og hvilke interesser hun har forøvrig.
Det virket som en god ide den gangen vi ble faddere for Awanthika. Men nå har jeg begynt å lure på om ikke hun utnyttes på en ganske usmaklig måte. Hvorfor i alle dager skal jeg få bilder og informasjon om henne? Hvorfor skal jeg få beskjed når hun får søsken? Hittil har informasjonen vært helt uskyldig, men hva skjer hvis hun blir alvorlig syk, blir voldtatt og skadet, blir uønsket gravid eller utsatt for en ulykke? Skal jeg ha informasjon om dette også? Jeg hadde ikke likt det hvis fremmede mennesker skulle motta årlige informasjonsbrev om sønnen min.
Jeg tror fortsatt at Plan gjør en god jobb i dette området, og at pengene blir brukt på en fornuftig måte. Jeg føler derfor ikke noe behov for å si opp fadderskapet; det kommer til å løpe til Awanthika blir 18 år. Etter det blir det ingen flere fadderbarn på meg. Hvis Plan da fortsatt vil ha min støtte, må de finne en annen modell der en ikke utnytter barn i reklameøyemed.
I tillegg til dette mottar jeg bilder og litt informasjon om fadderbarnet vårt. Awanthika er så langt jeg kan bedømme ei vanlig 14 år gammel jente i en vanlig familie. Jeg får vite at hun går på skole og er frisk. Tidligere har det også stått litt om hvilke fag hun liker på skolen, og hvilke interesser hun har forøvrig.
Det virket som en god ide den gangen vi ble faddere for Awanthika. Men nå har jeg begynt å lure på om ikke hun utnyttes på en ganske usmaklig måte. Hvorfor i alle dager skal jeg få bilder og informasjon om henne? Hvorfor skal jeg få beskjed når hun får søsken? Hittil har informasjonen vært helt uskyldig, men hva skjer hvis hun blir alvorlig syk, blir voldtatt og skadet, blir uønsket gravid eller utsatt for en ulykke? Skal jeg ha informasjon om dette også? Jeg hadde ikke likt det hvis fremmede mennesker skulle motta årlige informasjonsbrev om sønnen min.
Jeg tror fortsatt at Plan gjør en god jobb i dette området, og at pengene blir brukt på en fornuftig måte. Jeg føler derfor ikke noe behov for å si opp fadderskapet; det kommer til å løpe til Awanthika blir 18 år. Etter det blir det ingen flere fadderbarn på meg. Hvis Plan da fortsatt vil ha min støtte, må de finne en annen modell der en ikke utnytter barn i reklameøyemed.
onsdag 9. mars 2011
Sorteringssamfunnet
Jeg var godt voksen da jeg fikk barn. Den gangen ble eldre gravide tilbudt fostervannsprøve. I dag tilbys den samme gruppa tidlig ultralyd skjønner jeg. I begge tilfeller dreier det seg i hovedsak om å oppdage fostre med Downs syndrom, sjøl om en naturligvis også finner en del andre tilstander.
Mange steder finnes private klinikker som tilbyr tidlig ultralyd. Dette er altså lovlig tilgjengelig i Norge, hvor dyrt og vanskelig tilgjengelig det er avhenger av hvor en bor. Mange politikere advarer mot sorteringssamfunnet. Det må vi forstå slik at det skal fødes barn en del barn med Downs syndrom her i landet, og de skal fødes av unge mødre med relativt dårlig råd. Logikken i dette er vanskelig å forstå.
Vi har i dag fri adgang til abort inntil 12. uke uten at noen spesielle vilkår må være til stede. Kvinner har dermed full adgang til å bestemme at de ikke makter å få barn akkurat nå. Men vi skal ikke har mulighet til å si at vi ikke makter å få et funksjonshemmet barn akkurat nå. Logikken i dette er vanskelig å forstå.
Enkelte røster i debatten bekymrer seg for at kvinner skal bli nødt til å ta vanskelige valg. Samme argumentasjon ble brukt på 70-tallet, mot loven om sjølbestemt abort. De stakkars kvinnene måtte skjermes mot å ta valg, det var bedre å overlate dette til en nemd. Den gang som nå - kvinner bør sjøl kunne ta viktige valg, det er ingen grunnn til å nekte kvinner informasjon eller mulighet til å velge sin framtid.
Jeg valgte i sin tid å si nei til tilbudet om fostervannsprøve, i likhet med omtrent halvparten av de gravide som fikk tilbudet. Det er ikke slik at ingen kan tenke seg å føde barn med Downs. Hvis vi ønsker at flere barn med funksjonshemninger skal bli født, er det viktigste tiltaket å gjøre forholdene lettere for foreldre med funksjonshemmede barn.Gjør hjelpetiltakene mange, gode, og lett tilgjengelige!
Mange steder finnes private klinikker som tilbyr tidlig ultralyd. Dette er altså lovlig tilgjengelig i Norge, hvor dyrt og vanskelig tilgjengelig det er avhenger av hvor en bor. Mange politikere advarer mot sorteringssamfunnet. Det må vi forstå slik at det skal fødes barn en del barn med Downs syndrom her i landet, og de skal fødes av unge mødre med relativt dårlig råd. Logikken i dette er vanskelig å forstå.
Vi har i dag fri adgang til abort inntil 12. uke uten at noen spesielle vilkår må være til stede. Kvinner har dermed full adgang til å bestemme at de ikke makter å få barn akkurat nå. Men vi skal ikke har mulighet til å si at vi ikke makter å få et funksjonshemmet barn akkurat nå. Logikken i dette er vanskelig å forstå.
Enkelte røster i debatten bekymrer seg for at kvinner skal bli nødt til å ta vanskelige valg. Samme argumentasjon ble brukt på 70-tallet, mot loven om sjølbestemt abort. De stakkars kvinnene måtte skjermes mot å ta valg, det var bedre å overlate dette til en nemd. Den gang som nå - kvinner bør sjøl kunne ta viktige valg, det er ingen grunnn til å nekte kvinner informasjon eller mulighet til å velge sin framtid.
Jeg valgte i sin tid å si nei til tilbudet om fostervannsprøve, i likhet med omtrent halvparten av de gravide som fikk tilbudet. Det er ikke slik at ingen kan tenke seg å føde barn med Downs. Hvis vi ønsker at flere barn med funksjonshemninger skal bli født, er det viktigste tiltaket å gjøre forholdene lettere for foreldre med funksjonshemmede barn.Gjør hjelpetiltakene mange, gode, og lett tilgjengelige!
lørdag 29. januar 2011
Foreldremøte
Jeg har vært på foreldremøte om ungdom om rus. Ungdommene våre er 13-14 år nå, så det er i utgangspunktet positivt.
I dette tilfellet var skolen ikke interessert i å diskutere med oss hva vi kan gjøre for å forebygge rusproblemer hos ungdommen; de hadde en løsning å presentere. Foreldrene må stå sammen og lage felles regler! Vi ble derfor plassert i grupper og fikk beskjed om å diskutere oss fram til regler for innetider og overnatting. Ingen i min gruppe syntes at innetider og overnatting var noe problem, eller følte behov for felles regler på dette området. Vi sa til møtelederne at dette føltes irrelevant, men neida, her skulle det lages regler! Vi snakket litt om når vi egentlig forventet at barna våre skulle komme hjem, og det viste seg at tidspunktene varierte med et par timer. "Dere får ta gjennomsnittet!" var beskjeden vi fikk.
Planen er at dette skal ende i en kontrakt som alle foreldre skal skrive under. Det kommer ikke på tale for min del. Jeg synes ikke regler er noen hensiktsmessig måte å kommunisere med tenåringer på. Jeg ser på tenårene mer som de praksisperiodene eller hovedprosjektene som vi sender høgskole-studentene ut i. Der skal de prøve seg i praksis, med veiledning og støtte. Min rolle som tenåringsmor er samtalepartner og veileder, ikke kontrollør.
Jeg var rasende da jeg gikk hjem fra møtet. Sinnet skyldes nok mest lærernes arrogante holdning, og at jeg ble kommandert til å utføre meningsløse aktiviteter. Men også at saken (hvordan forbygge rusproblemer hos ungdom) er alt for viktig til å få så dårlig behandling.
Og om tre ukers tid er det foreldremøte igjen...
I dette tilfellet var skolen ikke interessert i å diskutere med oss hva vi kan gjøre for å forebygge rusproblemer hos ungdommen; de hadde en løsning å presentere. Foreldrene må stå sammen og lage felles regler! Vi ble derfor plassert i grupper og fikk beskjed om å diskutere oss fram til regler for innetider og overnatting. Ingen i min gruppe syntes at innetider og overnatting var noe problem, eller følte behov for felles regler på dette området. Vi sa til møtelederne at dette føltes irrelevant, men neida, her skulle det lages regler! Vi snakket litt om når vi egentlig forventet at barna våre skulle komme hjem, og det viste seg at tidspunktene varierte med et par timer. "Dere får ta gjennomsnittet!" var beskjeden vi fikk.
Planen er at dette skal ende i en kontrakt som alle foreldre skal skrive under. Det kommer ikke på tale for min del. Jeg synes ikke regler er noen hensiktsmessig måte å kommunisere med tenåringer på. Jeg ser på tenårene mer som de praksisperiodene eller hovedprosjektene som vi sender høgskole-studentene ut i. Der skal de prøve seg i praksis, med veiledning og støtte. Min rolle som tenåringsmor er samtalepartner og veileder, ikke kontrollør.
Jeg var rasende da jeg gikk hjem fra møtet. Sinnet skyldes nok mest lærernes arrogante holdning, og at jeg ble kommandert til å utføre meningsløse aktiviteter. Men også at saken (hvordan forbygge rusproblemer hos ungdom) er alt for viktig til å få så dårlig behandling.
Og om tre ukers tid er det foreldremøte igjen...
tirsdag 18. januar 2011
Et ansikt
Maria Amelie har fått et ansikt i media. Hun tilhører ikke lenger gruppen "grunnløse asylsøkere uten oppholdstillatelse i Norge". Nettopp fordi asylsøkeren i dette tilfellet er blitt et individ har norsk asylpolitikk har "fått et ansikt" den også, som firkantet, urimelig og umenneskelig.
Amelie-saken er spesiell, men ikke enestående. Fozia og Abbas Butt er to ungdommer som har levd nesten hele livet i Norge, men likevel ikke har fått opphold. Og det returneres stadig barn som har hatt store deler av oppveksten i Norge.
Alle asylsøkere har et ansikt,et navn og en historie hvis de slipper til og får fortelle. Håpet er at Amelie-saken fører økt bevissthet om at asylpolitikken dreier seg om enkeltmennesker.
Amelie-saken er spesiell, men ikke enestående. Fozia og Abbas Butt er to ungdommer som har levd nesten hele livet i Norge, men likevel ikke har fått opphold. Og det returneres stadig barn som har hatt store deler av oppveksten i Norge.
Alle asylsøkere har et ansikt,et navn og en historie hvis de slipper til og får fortelle. Håpet er at Amelie-saken fører økt bevissthet om at asylpolitikken dreier seg om enkeltmennesker.
Abonner på:
Innlegg (Atom)