Enhetsskolen

I Norge er hovedtanken at alle skal gå i den samme skolen; fysisk funksjonshemmede, idrettstalenter, psykisk funksjonshemmede, og spesielt begavede barn. Når en elev trenger spesiell oppfølging skal ressursene settes inn i skolen der barnet går, ikke ved at barnet tas ut.

Nå ser det ut til at politikerne vurdere å gjøre unntak fra dette prinsippet. Ikke for døve som gjerne vil utvikle sitt eget språk, tungt multihandicappede som får lite kontakt med medelever eller elever med spesielle talenter. Neida, dette gjelder helt vanlige elever som ikke er så gode i norsk.

Debatten om bussing av skolebarn i Oslo har blusset opp igjen. Folk bekymrer seg for at det er for få hvite (unnskyld "etnisk norske") barn på enkelte skoler. Dette må bety at elever som ikke har norsk som morsmål anses som et problem, og at det er viktig å ikke få for stor konsentrasjon av problemer på enkelte skoler.

Det er viktig at elever og foreldre føler tilhørighet til skolen. De fleste har sterke meninger om skolevalg, og de fleste ønsker å gå på skole i nærmiljøet. Hvorfor skulle de ikke få lov til det? Elever er ikke stykk-gods som kan transporteres rundt og plasseres der det passer seg for å oppnå en passende fordeling av ulike grupper.

Det har mange fordeler å gå på skole i nærmiljøet. Det er lettere både for foreldre og elever å engasjere seg i aktiviteter etter skoletid. Det er lettere å få venner når en enkelt kan treffes utenom skoletid. Det er også lettere for foreldre å få kontakt når alle bor i nabolaget. Alt dette bidrar til en bedre skolegang for elevene. En god skole er i seg sjøl integrerende, fordi det danner grunnlaget for videre skolegang og jobb.

Takk til byråd Torger Ødegaard og byrådsleder Stian Berger Røsland som nekter å oppfatte elever som et problem, uansett bakgunn.