søndag 3. oktober 2010

Hold motet oppe søstre

I min tid i Brød og Roser ble allmøtene alltid avsluttet med allsang. "Vi är många" var vanlig i den entusiastiske startfasen, "Hold motet oppe søstre" overtok ettersom medlemstallet og innsatsviljen dalte.

Regjeringens kvinnepanel har lagt fram sin rapport, 35 år etter FN kvinneår. Rapporten ble møtt med oppmerksomhet og reaksjoner. Det er hyggelig å registrere; en periode ble alle forsøk på å snakke om likestilling mottatt med et langtrukkent gjesp. Mindre hyggelig er det at flere i panelet er utsatt for alvorlige trusler fordi de stikker hodet fram. Shabane Rehman nevte ikke navn, men det er vel ingen tvil om at kvinner med minoritetsbakgrunn er mer utsatt enn andre.

Sakene Kvinnepanelet er opptatt av er i hovedsak de samme som for 35 år siden. Det er nødvendig for kvinners frihet og sjølstendighet å være økonomisk uavhengige. Kampen mot ufrivillig deltid er viktig, likeså kampen for en anstendig kvinnelønn. Den andre store saken er trakassering og vold mot kvinner, både ute og hjemme. Det er et godt grep å behandle tvangsekteskap som familievold.

Det er mulig at det går sakte framover. Når jeg tenker tilbake til 70-tallet er det organisasjons-formen og møtekulturen som framstår som annerledes; basisgruppemøte en gang i uka, flat organisasjonsstruktur og allsang på møtene. Sakene er mistenkelig like. Vi får bare fortsette å synge "På veg" med Hoola Bandoola band:

Hold motet oppe søstre,
om tvilen står på lur.
Vi kommer dit vi ønsker
dersom ingen av oss snur.
Om kneikene blir lange
tar vi hverandre med.
For hovedsaken er tross alt:
Vi skal til samme sted

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar