Jeg representerer sønnen min i to pågående arveoppgjør. Det er en advokat som utfører det praktiske, men det dukker opp brev i ny og ne med dokumenter som skal underskrives. Det er sjokkerende å oppdage hvor vanskelig det er å forstå det som foregår. Brevene er fulle av ord som opsjonsobjekter, proklama, hjemmelserklæringer og overskjøting. Av og til har jeg en ekkel følelse av at jeg ikke helt forstår hva jeg skriver under på.
Det er sjølsagt andre situasjoner i livet hvor jeg er avhengig av eksperter, f.eks. ved alvorlig sykdom. Men da føler jeg tross alt at jeg har en viss oversikt, jeg blir ikke satt ut om legen snakker om hjerte, lunger og blodomløp. Jeg hadde følt meg temmelig hjelpeløs hvis jeg forsto ord som hormoner, skjelett og muskler like dårlig som sikringsobligasjoner og blancoskjøte.
Jeg har tolv år med almenutdanning. Hvorfor lærte vi ingenting om rettsregler på skolen? Vi lærte noe om domstolene, men ingenting om lovene det dømmes etter. Gjør de det i dag?
tirsdag 28. september 2010
onsdag 15. september 2010
Apropos gårsdagens hjertesukk
Studentene i Bergen aksjonerer. De er tydeligvis ikke fornøyde med tavle og kritt.
tirsdag 14. september 2010
Teknologi og sårbarhet
Jeg hadde ingen god dag på jobben i går. Småforkjøla og lite stemme; det er nå så. Jeg hadde et klasserom med smart-board, en notebook-fil med halvferdige figurer, og klare planer for hvordan jeg skulle tegne resten og forklare samtidig. Dette er en form jeg liker godt, så det så jeg fram til.
Da jeg skulle starte opp nektet PC-en i klasserommet å logge meg på. Dette har jeg opplevd før; det pleier å lykkes med litt tålmodighet. Derfor tok det litt tid før jeg forsto at noen hadde rappet nettkabelen (#@!). Den raskeste løsningen var å gå tilbake på kontoret og hente en bærbar PC. Jeg husket til og med å ta med notebook-fila på en minnepinne. Da jeg omsider skulle starte opp lot ikke fila seg åpne. Antagelig hadde jeg nappet ut minnepinnen uten å stoppe stasjonen forsvarlig først, men det pleier alltid å gå bra. Problemet lot seg løse ved å sette opp en VPN-kobling til serveren og hente fila derfra. Men ting tar tid, og det hadde gått nesten 25 minutter før jeg var klar til å starte med det jeg egentlig hadde planlagt. Dermed rakk jeg ikke å gå gjennom på langt nær alt jeg hadde tenkt. Vi hadde øvingstime umiddelbart etterpå, og oppgavesettet jeg hade laget passet derfor ikke så godt som det skulle. Det blir heller ikke det samme å tegne med PC og mus, som med smartboard-pennene.
Jeg har stor sans for både smart-board og Fronter, og PC i klasserommet er helt uvurderlig når jeg snakker om nettverk. Men tavle og kritt har en stor fordel; det virker alltid!
Gårsdagens frustrasjoner er snart glemt, men jeg gjør meg jo noen alvorlige tanker om teknologi og sårbarhet i samfunnet generelt. I dag sitter jeg hjemme og venter på en reddende engel som skal komme og reparare vaskemaskina mi. Og jeg skal ikke et øyeblikk lengte tilbake til den tida da kvinnene vasket klær i bekken!
Da jeg skulle starte opp nektet PC-en i klasserommet å logge meg på. Dette har jeg opplevd før; det pleier å lykkes med litt tålmodighet. Derfor tok det litt tid før jeg forsto at noen hadde rappet nettkabelen (#@!). Den raskeste løsningen var å gå tilbake på kontoret og hente en bærbar PC. Jeg husket til og med å ta med notebook-fila på en minnepinne. Da jeg omsider skulle starte opp lot ikke fila seg åpne. Antagelig hadde jeg nappet ut minnepinnen uten å stoppe stasjonen forsvarlig først, men det pleier alltid å gå bra. Problemet lot seg løse ved å sette opp en VPN-kobling til serveren og hente fila derfra. Men ting tar tid, og det hadde gått nesten 25 minutter før jeg var klar til å starte med det jeg egentlig hadde planlagt. Dermed rakk jeg ikke å gå gjennom på langt nær alt jeg hadde tenkt. Vi hadde øvingstime umiddelbart etterpå, og oppgavesettet jeg hade laget passet derfor ikke så godt som det skulle. Det blir heller ikke det samme å tegne med PC og mus, som med smartboard-pennene.
Jeg har stor sans for både smart-board og Fronter, og PC i klasserommet er helt uvurderlig når jeg snakker om nettverk. Men tavle og kritt har en stor fordel; det virker alltid!
Gårsdagens frustrasjoner er snart glemt, men jeg gjør meg jo noen alvorlige tanker om teknologi og sårbarhet i samfunnet generelt. I dag sitter jeg hjemme og venter på en reddende engel som skal komme og reparare vaskemaskina mi. Og jeg skal ikke et øyeblikk lengte tilbake til den tida da kvinnene vasket klær i bekken!
Enhetsskolen
I Norge er hovedtanken at alle skal gå i den samme skolen; fysisk funksjonshemmede, idrettstalenter, psykisk funksjonshemmede, og spesielt begavede barn. Når en elev trenger spesiell oppfølging skal ressursene settes inn i skolen der barnet går, ikke ved at barnet tas ut.
Nå ser det ut til at politikerne vurdere å gjøre unntak fra dette prinsippet. Ikke for døve som gjerne vil utvikle sitt eget språk, tungt multihandicappede som får lite kontakt med medelever eller elever med spesielle talenter. Neida, dette gjelder helt vanlige elever som ikke er så gode i norsk.
Debatten om bussing av skolebarn i Oslo har blusset opp igjen. Folk bekymrer seg for at det er for få hvite (unnskyld "etnisk norske") barn på enkelte skoler. Dette må bety at elever som ikke har norsk som morsmål anses som et problem, og at det er viktig å ikke få for stor konsentrasjon av problemer på enkelte skoler.
Det er viktig at elever og foreldre føler tilhørighet til skolen. De fleste har sterke meninger om skolevalg, og de fleste ønsker å gå på skole i nærmiljøet. Hvorfor skulle de ikke få lov til det? Elever er ikke stykk-gods som kan transporteres rundt og plasseres der det passer seg for å oppnå en passende fordeling av ulike grupper.
Det har mange fordeler å gå på skole i nærmiljøet. Det er lettere både for foreldre og elever å engasjere seg i aktiviteter etter skoletid. Det er lettere å få venner når en enkelt kan treffes utenom skoletid. Det er også lettere for foreldre å få kontakt når alle bor i nabolaget. Alt dette bidrar til en bedre skolegang for elevene. En god skole er i seg sjøl integrerende, fordi det danner grunnlaget for videre skolegang og jobb.
Takk til byråd Torger Ødegaard og byrådsleder Stian Berger Røsland som nekter å oppfatte elever som et problem, uansett bakgunn.
Nå ser det ut til at politikerne vurdere å gjøre unntak fra dette prinsippet. Ikke for døve som gjerne vil utvikle sitt eget språk, tungt multihandicappede som får lite kontakt med medelever eller elever med spesielle talenter. Neida, dette gjelder helt vanlige elever som ikke er så gode i norsk.
Debatten om bussing av skolebarn i Oslo har blusset opp igjen. Folk bekymrer seg for at det er for få hvite (unnskyld "etnisk norske") barn på enkelte skoler. Dette må bety at elever som ikke har norsk som morsmål anses som et problem, og at det er viktig å ikke få for stor konsentrasjon av problemer på enkelte skoler.
Det er viktig at elever og foreldre føler tilhørighet til skolen. De fleste har sterke meninger om skolevalg, og de fleste ønsker å gå på skole i nærmiljøet. Hvorfor skulle de ikke få lov til det? Elever er ikke stykk-gods som kan transporteres rundt og plasseres der det passer seg for å oppnå en passende fordeling av ulike grupper.
Det har mange fordeler å gå på skole i nærmiljøet. Det er lettere både for foreldre og elever å engasjere seg i aktiviteter etter skoletid. Det er lettere å få venner når en enkelt kan treffes utenom skoletid. Det er også lettere for foreldre å få kontakt når alle bor i nabolaget. Alt dette bidrar til en bedre skolegang for elevene. En god skole er i seg sjøl integrerende, fordi det danner grunnlaget for videre skolegang og jobb.
Takk til byråd Torger Ødegaard og byrådsleder Stian Berger Røsland som nekter å oppfatte elever som et problem, uansett bakgunn.
onsdag 8. september 2010
Generasjon sex
Jeg ryddet i bokhyllene på stua en dag, og besluttet at feminist-bøkene skulle forvises til en kasse i kjelleren. Jeg fylte raskt en stor kasse, og det slo meg at alle disse er utgitt og kjøpt i løpet av ganske få år. Jeg har minst kjøpt en 15-20 feministiske bøker pr år i en periode, da er skjønnlitteratur ikke medregnet. Det hadde ikke vært lett å fylle hylla i samme tempo i dag!
Nå kom det faktisk en god bok for et par uker siden; "Generasjon sex" av Hannah Helseth. Den er velskrevet, og har allerede vakt debatt. Helseth stiller et interessant spørsmål i innledningen: hva er det som får unge jenter, og noen gutter, til å legge ut bilder av seg selv, halvnakne, på nettsteder som deiligst.no? Gutter delte ut poeng til jenter etter utseende i min ungdom også, men det var da ikke noe vi etterspurte, snarere tvert i mot.
Boka beskriver hvor trange rammer det er for jenters oppførsel og uttrykk. Det er viktigere enn noensinne å framstå som sexy, dvs seksuelt tilgjengelig. Men sjølsagt ikke alt for tilgjengelig, da er du billig og horete. Helsth påpeker også at jentene utsetter seg for ubehageligheter og overgrep; provoserende kanskje, men utvilsomt riktig.
Det er også interessant at boka diskuterer hvordan jenter fra arbeiderklassen og middelklassen reagerer ulikt på dette forventningspresset. Feminismen har vanligvis fokusert på at kvinner er like, og middelklassekvinner har vært likere enn andre. Det er derfor sunt og nødvendig å etterlyse en rausere feministisk bevegelse.
Hvert kapittel innledes med personlige erfaringer. Dette fungerer godt; det er aldri noen tvil om når det er Hannahs personlige erfaringer som presenteres, og når det er forsker Helseths betraktniger. Spesielt sterkt synes jeg det blir i voldtekts-kapittelet, fordi det beskriver en hendelse som vi har så lett for å bortforklare og unnskylde.
"Generasjon sex" skal få stå i bokhylla. Og det er god plass ved siden av, som jeg gjerne fyller med flere bøker i samme gate!
PS Jeg forstår fortsatt ikke hvorfor deiligst.no eksisterer.
Nå kom det faktisk en god bok for et par uker siden; "Generasjon sex" av Hannah Helseth. Den er velskrevet, og har allerede vakt debatt. Helseth stiller et interessant spørsmål i innledningen: hva er det som får unge jenter, og noen gutter, til å legge ut bilder av seg selv, halvnakne, på nettsteder som deiligst.no? Gutter delte ut poeng til jenter etter utseende i min ungdom også, men det var da ikke noe vi etterspurte, snarere tvert i mot.
Boka beskriver hvor trange rammer det er for jenters oppførsel og uttrykk. Det er viktigere enn noensinne å framstå som sexy, dvs seksuelt tilgjengelig. Men sjølsagt ikke alt for tilgjengelig, da er du billig og horete. Helsth påpeker også at jentene utsetter seg for ubehageligheter og overgrep; provoserende kanskje, men utvilsomt riktig.
Det er også interessant at boka diskuterer hvordan jenter fra arbeiderklassen og middelklassen reagerer ulikt på dette forventningspresset. Feminismen har vanligvis fokusert på at kvinner er like, og middelklassekvinner har vært likere enn andre. Det er derfor sunt og nødvendig å etterlyse en rausere feministisk bevegelse.
Hvert kapittel innledes med personlige erfaringer. Dette fungerer godt; det er aldri noen tvil om når det er Hannahs personlige erfaringer som presenteres, og når det er forsker Helseths betraktniger. Spesielt sterkt synes jeg det blir i voldtekts-kapittelet, fordi det beskriver en hendelse som vi har så lett for å bortforklare og unnskylde.
"Generasjon sex" skal få stå i bokhylla. Og det er god plass ved siden av, som jeg gjerne fyller med flere bøker i samme gate!
PS Jeg forstår fortsatt ikke hvorfor deiligst.no eksisterer.
Abonner på:
Innlegg (Atom)