torsdag 25. november 2010

Krisesenter før og nå

I 1978 var jeg med på å starte Krisetelefonen i Trondheim, som senere ble krisesenter. Vi hadde noe kommunal støtte, men i hovedsak ble det drevet på frivillig basis. Det var viktig for oss den gangen at vi var medmennesker og en institusjon.

I dag hørte jeg på Dagsrevyen 21 at ofre for menneskehandel ble nektet adgang til krisesenteret i indre Østfold fordi de er for dyre/ressurskrevende klienter. Krisesentrene er tydeligvis blitt kommunale instusjoner som fungerer som andre kommunale institusjoner. Må vi starte arbeidet på nytt, og opprette tilbud til dem som faller utenfor?

søndag 14. november 2010

Kan du en god vits om hetetokter?

Ikke det nei.

Overgangsalder er tofupill, glidekrem med østrogen og tena lady. På nettet forteller alvorlige doktormenn at humørsvingninger og depresjoner er helt normalt i denne vanskelige fasen. Dette er ingenting å spøke med!

Av og til til når jeg sitter og snakker med intetanende mennesker blir jeg plutselig sprutrød og svetten siler. Ungdom (dvs under 50:-) ) skjønner ikke alltid hva som skjer, og sender meg undrende blikk. Da hadde det vært greit med en passende fleip. Men tanken virker nærmest uanstendig.

Kvinner snakker uten problemer om kroppslige plager rundt svangerskap og fødsel; historier om sure oppstøt, hemorroider og vondt i stingene deles villig. Men plager rundt overgangsalder er det forbløffende stille om. Hvorfor er det slik?