Foreldremøte

Jeg har vært på foreldremøte om ungdom om rus. Ungdommene våre er 13-14 år nå, så det er i utgangspunktet positivt.

I dette tilfellet var skolen ikke interessert i å diskutere med oss hva vi kan gjøre for å forebygge rusproblemer hos ungdommen; de hadde en løsning å presentere. Foreldrene må stå sammen og lage felles regler! Vi ble derfor plassert i grupper og fikk beskjed om å diskutere oss fram til regler for innetider og overnatting. Ingen i min gruppe syntes at innetider og overnatting var noe problem, eller følte behov for felles regler på dette området. Vi sa til møtelederne at dette føltes irrelevant, men neida, her skulle det lages regler! Vi snakket litt om når vi egentlig forventet at barna våre skulle komme hjem, og det viste seg at tidspunktene varierte med et par timer. "Dere får ta gjennomsnittet!" var beskjeden vi fikk.

Planen er at dette skal ende i en kontrakt som alle foreldre skal skrive under. Det kommer ikke på tale for min del. Jeg synes ikke regler er noen hensiktsmessig måte å kommunisere med tenåringer på. Jeg ser på tenårene mer som de praksisperiodene eller hovedprosjektene som vi sender høgskole-studentene ut i. Der skal de prøve seg i praksis, med veiledning og støtte. Min rolle som tenåringsmor er samtalepartner og veileder, ikke kontrollør.

Jeg var rasende da jeg gikk hjem fra møtet. Sinnet skyldes nok mest lærernes arrogante holdning, og at jeg ble kommandert til å utføre meningsløse aktiviteter. Men også at saken (hvordan forbygge rusproblemer hos ungdom) er alt for viktig til å få så dårlig behandling.

Og om tre ukers tid er det foreldremøte igjen...

Et ansikt

Maria Amelie har fått et ansikt i media. Hun tilhører ikke lenger gruppen "grunnløse asylsøkere uten oppholdstillatelse i Norge". Nettopp fordi asylsøkeren i dette tilfellet er blitt et individ har norsk asylpolitikk har "fått et ansikt" den også, som firkantet, urimelig og umenneskelig.

Amelie-saken er spesiell, men ikke enestående. Fozia og Abbas Butt er to ungdommer som har levd nesten hele livet i Norge, men likevel ikke har fått opphold. Og det returneres stadig barn som har hatt store deler av oppveksten i Norge.

Alle asylsøkere har et ansikt,et navn og en historie hvis de slipper til og får fortelle. Håpet er at Amelie-saken fører økt bevissthet om at asylpolitikken dreier seg om enkeltmennesker.